"Har vi hatt leksehjelp nå?" Sosial utjevning når alle skal med
Original version
Sosiologi i dag 2014, 44(4):36-56Abstract
I en kompleks verden får tiltak og ordninger ofte andre virkninger enn planlagt, fordi det skjer uforutsette ting i omgivelsene. Det kan også være paradokser innebygd i den enkelte ordning som gjør at resultatene ikke blir som forutsatt. I så fall kan selve implementeringen av ordningen preges av dilemmaer som må løses gjennom prioriteringer og kompromisser. I 2010 innførte regjeringen rett til leksehjelp for alle barn i grunnskolens 1.-4. trinn. Vi ser i denne artikkelen nærmere på hvordan ordningen ble implementert og praktisert på fire skoler, og spør hva som skjer når man i skolen skal nå frem til alle elever med det samme tilbudet, og samtidig bidra til å utjevne sosiale forskjeller mellom dem. I artikkelen gir vi en kort bakgrunn for innføringen av leksehjelpsordningen, og viser hvordan den tolkes ulikt av ulike aktører. Vi avdekket at leksehjelpsordningen bærer i seg en spenning mellom det å skulle ”favne om alle elever” og samtidig ”bidra til sosial utjevning”. Lokale tilpasninger til dette spenningsforholdet resulterte i svært ulik praksis i skolene. De økonomiske rammene for ordningen ga ikke rom for både høy voksentetthet og høy pedagogisk kompetanse i leksehjelpen. Dermed måtte skolene velge og tilpasse sine valg i spenningsfeltet mellom disse godene etter hva som framsto som mulig å få til, og hvilke hensyn som var viktigst i den lokale konteksten. I artikkelen viser vi hvordan disse forskjellene kan forklares som resultater av valg og prioriteringer som gir ulike praktiske løsninger på ordningens innebygde paradoks.